Barn skal ikke bruke KI. De skal forstå det
Marte Gjerden, psykologspesialist i klinisk voksenpsykologi og medgründer av Mymiks AS.
Barneskoleelever skal i hovedsak ikke bruke kunstig intelligens. Det er klokt. Men barna trenger fortsatt å forstå det, og det ansvaret kan ikke ligge på skolen alene.
Regjeringen har anbefalt at elever på 1. til 7. trinn i hovedsak ikke skal få tilgang til KI på skolen. Først skal de lære å lese, skrive og regne. Fellesskoleutvalget ser KI i sammenheng med resten av den digitale hverdagen. Utvalget peker på at språkroboter, sosiale medier og generativ KI fører med seg risikoer som kognitiv latskap, dårligere konsentrasjon og svekket kritisk tenkning.
Jeg er helt enig i at de grunnleggende ferdighetene må komme først. Ikke bare fordi barn trenger dem, men fordi veien dit har en verdi i seg selv. Når et barn leter etter ordet, regner feil og prøver igjen, bygger det frustrasjonstoleranse og utholdenhet. Barnet lærer at det går an å ikke få til noe ennå, og at det lønner seg å holde ut. En maskin som alltid har svaret klart, kan ta den erfaringen fra dem.
Det strevet er også grunnlaget for å forstå KI. Bare den som kan noe selv, kan oppdage når en språkrobot tar feil. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har understreket at forståelsen ikke skal vente: «Elevene har behov for kunnskap om KI», sa hun da anbefalingen ble lagt fram. Å bruke KI og å forstå KI er to forskjellige ting.
Og barna venter ikke på skolen. De møter KI i talestyrte høyttalere, i anbefalingene på strømmetjenestene og i språkroboter på foreldrenes telefoner. Spørsmålet er derfor ikke om barn skal lære om KI, men hvem som skal lære dem det, og hvordan.
Hva bør barn vite?
Hva bør barn egentlig vite om KI? Det har internasjonale fagmiljøer jobbet med i flere år. Det amerikanske AI4K12-initiativet, som lager retningslinjer for KI-undervisning i skolen, har samlet kunnskapen i fem «store ideer»: Maskiner oppfatter verden gjennom sensorer, de bygger modeller av verden, de finner mønstre i data, de kan samhandle med mennesker, og de påvirker samfunnet.
Jeg har brukt de fem ideene som utgangspunkt, men formulert dem på min egen måte. Jeg mener det viktigste barn kan lære, er hva KI ikke er.
KI sanser ikke. Maskiner får informasjon gjennom kamera, mikrofon og andre sensorer. Men det som kommer inn, er tall, ikke opplevelser. En robotstøvsuger registrerer at noe er i veien, men har ingen opplevelse av at det er en sokk. En språkrobot kan beskrive hvordan sjokolade smaker, men har aldri smakt noe. Beskrivelsen er satt sammen av det mennesker har skrevet om sine egne erfaringer. Prøv sammen med barnet: Spør en språkrobot hvordan det føles å hoppe i et iskaldt vann, og snakk etterpå om hvor beskrivelsen kommer fra, når maskinen aldri har kjent kulde.
KI tenker ikke. En språkrobot regner ut hvilket ord som sannsynlig kommer etterpå, basert på mønstre i de enorme tekstmengdene programmet er trent på. Det er litt som når barnet hører «Det var en gang …» og venter et troll eller en prinsesse. Forskjellen er at barnet forstår eventyret. Maskinen følger bare mønsteret. Derfor kan svaret høres sikkert ut og likevel være feil: Det bygger på hva som pleier å bli skrevet, ikke på hva som er sant. Prøv sammen med barnet: Skriv «I dag skal jeg» på telefonen, og trykk på ordforslaget gang på gang. Dere får en setning som høres riktig ut, men som ingen har ment.
KI blir ikke bedre enn eksemplene det får. Maskinlæring betyr at et program finner mønstre i eksempler som mennesker har lagt inn. Er eksemplene dårlige eller ensidige, blir resultatet det også. Det kjenner barna igjen fra strømmetjenestene: Ser du én video om dinosaurer, får du forslag om flere dinosaurer. Voksne kjenner fenomenet fra reklamen på nettet. Har du googlet vaskemaskiner i en uke, får du annonser for vaskemaskiner lenge etter at den nye er på plass. Systemet har lært at du er interessert i vaskemaskiner, men vet ikke at du allerede har kjøpt en.
KI er ikke nøytral. Det er lett å tro at en maskin er objektiv, fordi den ikke har egne meninger. Men KI er laget av mennesker og trent på det mennesker har skrevet, sagt og fotografert. Da følger fordommene med. KI fungerer som et speil, men et speil som forstørrer: Det viser oss samfunnet slik det er, og gjør de stygge sidene enda tydeligere. I tillegg er mange tjenester laget av selskaper som tjener penger på at vi blir værende. Det er ingen tilfeldighet at neste video starter automatisk. Prøv sammen med barnet: Be en bildegenerator lage et bilde av en lege, en sykepleier og en sjef. Hvem ser de ut som? Hvem mangler? Snakk også om to spørsmål som er lurt å stille til all teknologi: Hvem har laget dette? Og hva vil de at jeg skal gjøre?
KI kan høres menneskelig ut uten å være det. Dette er kanskje det vanskeligste punktet. Språkroboter er laget for å høres ut som mennesker, men det finnes ingen bak ordene. Tenk på en papegøye som sier «Hei, jeg er glad i deg!». Det høres hjertelig ut, men papegøyen vet ikke hva ordene betyr. Snakk med barnet om forskjellen på å si noe og å mene det. Spør: Kan en maskin bli lei seg? Kan en maskin savne deg?
Illusjonen av gjensidighet
Som psykolog er jeg særlig opptatt av én side ved dette: Barn gir liv til ting. Et lite barn legger dukken til å sove fordi den er trøtt, og lar lekebilen bli redd i det mørke parkeringshuset. Det er ikke naivitet. Når barnet leker at dukken er et menneske, gir det dukken følelser, tanker og behov. Slik øver barnet på å forstå at andre har et indre liv, akkurat som det selv.
I leken er det barnet som spiller begge rollene. Det er barnet som trøster, og barnet som bestemmer at dukken blir trøstet. Og på et vis vet barnet det. Det kan holde to tanker i hodet samtidig: Dukken er lei seg, og dukken er en leke.
Ekte tilknytning er noe annet. Det er båndet mellom barnet og menneskene som passer på det. Barnet søker trøst, og en voksen svarer: ser at barnet er lei seg, forstår hvorfor og hjelper. Gjennom tusenvis av slike små samspill lærer barnet at det er verdt å bli sett, og at andre er til å stole på. Tilknytning er gjensidig. Den voksne har også følelser, blir sliten, tar feil og må reparere.
En språkrobot blander disse to. Når en språkrobot skriver «jeg forstår deg» eller «så hyggelig å snakke med deg», er det ikke lenger barnets fantasi som fyller inn svaret. Svaret kommer utenfra og ligner det et omsorgsfullt menneske ville sagt. Men ingen har sett barnet. Ingen blir glad, bekymret eller savner det. Det er en illusjon av gjensidighet: følelsen av å bli forstått, uten noen som forstår.
Mange voksne kjenner det igjen. Du skriver til en språkrobot som ChatGPT om noe som har vært tungt, og får svar som «Det høres virkelig vanskelig ut» eller «Det er helt forståelig at du føler det slik». Det treffer, selv om du vet at ingen har lyttet. Mange av oss sier også takk og unnskyld til maskinen, nesten uten å tenke over det. Vi er laget for å reagere på omsorg, også når den er etterlignet. Hvis voksne lar seg rive med, hvorfor skulle ikke barn gjøre det?
Forskeren Marita Skjuve ved Sintef har undersøkt hvor langt dette kan gå. I doktorgraden sin ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, intervjuet hun 50 personer med nære relasjoner til Replika, en språkrobot laget for å være venn, kjæreste og rådgiver. Det som overrasket henne mest var hvor ekte informantene opplevde relasjonen. De snakket om språkroboten slik man snakker om et menneske. Skjuve mener derfor at følelsene og relasjonene er ekte. Forskjellen er bare at de ikke er med et menneske.
Skjuves forskning handler om voksne. Barn har mindre erfaring med å skille en relasjon fra en etterligning av en. Hvis voksne kan føle ekte tilknytning til en språkrobot, må vi ta på alvor at barn også kan det.
Det er en forskjell til. Et menneske er ikke alltid tilgjengelig. Vi blir alle slitne, misforstår og trenger noe selv. Det kan være frustrerende, men det er nettopp i disse gnisningene barn lærer å vente, tåle og reparere. En språkrobot er alltid tilgjengelig, alltid tålmodig og sjelden uenig. Det kan føles godt, men det gir ingen trening i ekte relasjoner.
Derfor tror jeg det viktigste barn kan lære om KI, er dette: Det høres ut som oss, men det tenker og føler ikke. Og det finnes ingen på den andre siden.
KI-forståelse krever nysgjerrighet
KI-forståelse er ikke noe barn bør lære alene. Det er en samtale, og den trenger voksne. For de minste kan den skje gjennom lek og prat, både med og uten skjerm. Men heldigvis trenger ikke vi foreldre å være eksperter. Det holder å stille de gode spørsmålene når KI dukker opp i hverdagen: Hvordan tror du maskinen vet det? Kan maskinen ta feil? Kan maskinen bli lei seg? Dyrk nysgjerrighet og øv på å tenke kritisk.
Like viktig er det å la barna lete selv før svaret kommer. Å prøve, feile og prøve igjen er ikke tid som går tapt. Det er en evne i seg selv, og den blir mer verdifull, ikke mindre, i en verden der maskinene alltid har et svar klart.
De grunnleggende skoleferdighetene er ikke et alternativ til KI-forståelse. De er forutsetningen for den. Et barn som kan lese, skrive, regne og holde ut, og som vet hva KI er og ikke er, kan bruke det med vett og forstand når den tiden kommer. Men forståelsen trenger ikke å vente. Den kan begynne nå, i samtalene vi voksne tar med barna hjemme og på skolen. Ellers blir det maskinene selv som forteller barna hva de er.